timene før minnestunden

17Aug10

Jeg hadde bestemt meg. Jeg holdt den lille lyseblå ipoden i hendene mine, og jeg så ned på den. Jeg skrudde den på, og navnet på den forrige sangen jeg hadde hørt på lyste mot meg. Comfortably Numb av Pink Floyd, favoritten. Jeg fant pappas sang ved samme artist, og holdt tommelen over play. Klar, ferdig…

Jeg feilet. Jeg feiget ut. Jeg turte ikke. Sangen er for mektig, for stor. For kraftfull. Hvor mange ganger jeg har hørt sangen siden han gikk bort, kan jeg telle på en hånd. Følelsen jeg får av å høre på den er ubeskrivelig. Jeg kan virkelig ikke forklare det, for tro meg, jeg har prøvd. I ettertid har jeg hørt på sangen for å tvinge frem følelser, og det funker hver gang. Sangen får meg til å tenke på minnestunden, der den ble spilt.

Jeg kan fortelle litt om timene før minnestunden startet. Pappa ble kremert, så det var ingen begravelse. Minnestunden tok plass på Moss sykehus, i et litt for lite lokale. Pappas søster og bror fra Danmark var allerede der, i tillegg til min daverende stemor med sin familie da mamma, Jenny og jeg ankom. Stein Ove og onkelen min, mammas bror, kom kort tid etter.
Døren inn til lokalet, hvor pappa lå, var stor og tung. Jeg hadde på forhånd fått valget mellom å se pappa død, eller ikke. Jeg husker jeg tenkte en del på det, men innerst inne var valget enkelt. Jeg ville se han. Jeg ville se han for siste gang noensinne, død eller ikke.

Valget om å se pappa død var fullt og helt opp til meg selv, og jeg er faktisk glad for at jeg gjorde det i ettertid. Han hadde vært død i ca to uker da jeg så han, og jeg hadde fått høre hvordan han så ut. Hoven, hvit.
Jeg lukket opp døren, og så pappa noen meter bortenfor, liggende på en kiste. Død. Han var ikledd en hvit lang kappe, og hendene var foldet og plassert på magen. Jeg entret rommet, så på han fra en tre meters avstand og begynte å gråte. Alle tårene pappa hadde vært skyld i, strømmet ned ansiktet mitt.

Det føltes en liten stund som om jeg ikke tilhørte i noens kropp, jeg bare var der, druknet i følelser. Det føltes som om jeg så ned på meg selv, og bare var tilstede. Hvor lenge det pågikk vet jeg ikke. Jeg bare sto der, i sjokk. Jeg tror ikke jeg klarte å føle noe akkurat da, hele meg var bare nummen.
Da jeg omsider ble bevisst over min egen kropp, gikk jeg nærmere til jeg sto ved siden av han. Hjertet mitt hamret, kroppen min skalv. Jeg kunne ikke unngå å legge merket til såret i pannen hans. Det var ikke bare et sår, som jeg hadde blitt fortalt. «Såret» tok plass over hele pannen, og var rødt og hovent. Huden til pappa var i en nyanse mørkere enn den hvite kappen. Jeg husker at hodet mitt ble fyllt opp med flere tanker enn det var plass til, og at hjertet hamret så hardt at det til slutt falt fra hverandre.

Faen. Dette var jeg ikke forberedt på.

Jeg tok på pappas hånd. Pappas murerhånd, som lå foldet sammen med den andre. Hånden til pappa hadde samme tekstur som den alltid hadde hatt, etter tiår med håndverker-jobbing. Den eneste forskjellen var at hånden var iskald, noe den bare hadde vært et par kalde vinterdager tidligere. Jeg snakket til pappa inni hodet mitt. «Unnskyld», var et ord jeg kan huske jeg tenkte. Spørsmål dukket etterhvert opp; «hvorfor meg?», «hva med Jenny?», «hvorfor dro du, uten å ta meg med?», «hvordan skal jeg klare meg nå?», «hvordan kunne du?».

Jeg studerte pappas ansikt. Han var så lik seg selv, og jeg trodde ikke først på at han var borte. Det så ut som om han sov, og kunne våkne opp hvert øyeblikk. Bekymringsrynkene var borte, glattet ut, men man kunne se han hadde levd. Pappa sitt liv var vanskelig, men nå hadde han fått fri. Fått hvile. Det så ut som om alle verdens bekymringer var alle andre steder enn i pappas ansikt, og han så fredelig ut.

Ja, det var ordet. Fredelig.

Mamma og Jenny var i rommet sammen med meg, så det var oss tre alene med han. Oss fire, familien vi en gang hadde vært, var samlet. For elleve år siden var mamma og pappa gift, jeg hadde fått en lillesøster, og vi var en familie bosatt på Etterstadsletta i Oslo. Hvem hadde trodd at elleve år senere skulle den familien vi en gang var, bli samlet igjen? Vi hadde alle hver vår historie og opplevelser med han, men de var også ganske like. Selv om vi ikke var en samlet familie lenger, var en del av familien vår blitt tatt bort fra oss.
Alle tre sørget. Alle tre gråt. Alle tre klemte hverandre.

Advertisements


18 Responses to “timene før minnestunden”

  1. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Men følte for å skrive noe.

    <3

  2. 2 t

    du klarer liksom å skrive på en måte som ikke bare gjør at men forstår, men også opplever det med deg. du er flinkest.

  3. Alt jeg kan si til deg er at du bør være stolt av deg selv. Stolt av hvordan du takler alt dette på, for det er ingen andre enn deg som kan vite akkurat hvordan du har det. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg vil at du skal slippe dette, men uansett hvor mye jeg ønsker det kan jeg ikke gjøre noe med det. Du er en herlig jente, og han hadde vært solt av deg. Stolt av personligheten din, stolt av ditt skrivetalent. Det samme er jeg.

    Jeg vil alltid være her for deg, husk det!

  4. Dette var utrolig flott skrevet Julie. Det overgår alt jeg har lest på lenge, lenge i kvalitet, og du vet jeg leser mye.

    Så trist og vakkert på en gang, så troverdig, så ekte – og du balanserer så fantastisk godt selv når du beskriver ubalansen i øyeblikket.
    Du bruker et språk som drar oss helt inn til situasjonen, og sorgen ut, men det blir aldri klisjepreget og rart. Aldri.
    Du har fått en gave, jeg håper du er klar over det.

  5. – Utrolig vakkert skrevet, Julie. Sårheten ved at din far er borte, sårheten over glemte minner, en vakker sang, alt kan av og til bli for overveldende. Modig og flott bloggpost.

  6. Jeg fant denne bloggposten via mammaen din.

    Tusen takk for at du delte tankene dine.
    Jeg mistet også pappaen min i år. Jeg er mange år eldre enn deg, og min far var nok også mye eldre enn din, men jeg kjenner igjen sorgen din og følelsen rundt å miste en far.
    Du skriver veldig godt. Fortsett med det.

  7. 7 Eda

    Hei Julie!

    Utrolig flott skrevet! Du er sterk som greier å sette ord på en så vanskelig hendelse og alle følelsene som følger med.

    Klem

  8. 8 Reidun Vedal

    Kjære vennen min. Mormor gråter for deg og Jenny.Sorgen er vanskelig og bitter som regel.Der er så mange spørsmål som vi aldri får svar på.Uansett elsket din far dere begge,men han hadde bare mistet kontrollen.Han sa engang for lenge siden at han var så stolt over dere.Takk for den gaven du har fått at du kan skrive deg ut av sorgen.Det mildner den.Jeg sender dere begge en varm og kjærlig hilsen.Du vet pappa er nær dere hver dag… Takk for du delte dine tanker store lille jente. Ho mormor er så veldig glad i dere.Hilsen oss

  9. Så fint du skriver, Julie.

  10. 10 Evy

    Kjære Julie. Så utrolig vakkert beskrevet, trist , men likevel vakkert. Gla i dæ.
    Og jeg har ikke glemt det du spurte om, arbeider med det. klem.

  11. 11 ...mona...

    ….nydelig julie… fantastisk vakkert på mange måter, nært, virkelig og ekte..
    ..stolt av å kjenne deg!

    ..klem mona.. <3

  12. Du skriver så bra, og så ekte Julie.
    Jeg er virkelig stolt av å kjenne deg!

  13. 13 Tiril

    Stolt av å kjenne deg, Julie <3 er her for deg, det håper jeg du vet

  14. 14 Stein Ove

    Kjære Julie. Dette var usedvanlig modig skrevet og det var sterk lesning. Det at du skriver om pappa på denne måten, tror jeg gjør at det blir lettere å takle sorgen. Og når du får så mange tilbakemeldinger, er det også med på å hjelpe, tror jeg.

    Du bruker ord og beskrivelser som får oss til å forstå sorgen, sinnet, forvirrelsen. Du har en penn som få andre har. Og du skriver fletta av meg.

    Stor klem

  15. 15 anjave

    Du er en så sterk jente julie, det at du har begynt å skrive om det viser at du har kommet langt!

    Du er så flink og jeg er så stolt over at du er min beste venn!
    Veldig glad i deg Julie!

  16. Jeg fant denne via mammaen din. Tårene triller mens jeg leser samtidig som jeg blir imponert over hvordan du klarer å formidle dette. Du formidler hva du ser, hva du opplever og tenker på en fantastisk fin måte uten at det oppleves som utleverende. Bare modig. Og utrolig godt skrevet.

    Jeg titter nok innom igjen.


  1. 1 til julie « Marie Skarpaas Karlsen
  2. 2 Julie Vedal: Et skrivetalent! « FemmeFatale

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s